Notiser fra skribb

Jeg rykker i døra rett etter at jeg har låst den.

Ikke mistillit til låsen. Mistillit til meg selv for tre sekunder siden.

To sekunder på å godta alle vilkår. Ti minutter på å velge riktig emoji.

Jeg sier «i mine dager» om noe som skjedde for tre år siden.

Jeg er ikke gammel. Jeg har bare begynt å snakke sånn.

Jeg sier «forresten» rett før jeg sier det jeg egentlig ringte for å si.

Skriveren vil alltid ha noe jeg nettopp ga den.

Papir i går. Toner i dag. I morgen er det trolig prinsippet.

Jeg sier «tenkte akkurat det samme» om ting jeg nettopp hørte.

På handlelisten min står «det der» to ganger.

Jeg har aldri funnet ut hva det ene var.

Jeg har et eget ansiktsuttrykk til folk jeg kanskje kjenner i butikken: åpent nok til en hilsen, vagt nok til å trekkes tilbake.

«Kort sagt» er sjelden begynnelsen på noe kort.

«Oppdater senere» er den mest pålitelige avtalen jeg har med meg selv.

Noen kalte spillelisten min for nostalgisk. Vennlig, som om det var en trøst.

«Beklager sen tilbakemelding»

Jeg skriver den like fort etter to timer som etter to uker. Frasen har ingen mening om forskjellen.

Å flytte en app til side to er den mildeste formen for selvkontroll jeg har oppdaget.

Jeg legger avtaler tre uker fram i kalenderen for en versjon av meg som har ryddet garasjen innen da.

I videomøter nikker jeg etter forsinkelsen, ikke etter hva som blir sagt.

Jeg spolet tilbake for femte gang.

Hørte ikke den gangen heller.

Oppvaskmaskinen og jeg er uenige om hva «ferdig» betyr. Bare én av oss tar det personlig.